Skip navigation

Vel verdt å lese.

Streiftog

Norge – en diktaturstat

I fjor vinter, mens 22. juli-rettssaken pågikk, var jeg til stede under en debatt på Litteraturhuset i Oslo. Temaet var Breiviks rett til å ytre seg fra cella. Blant tilhørerne var et par kvinner med en bunke flyveblader som de delte ut til alle de kom i snakk med. I flygebladene, som var fra NORM – Norsk Organisasjon for Rettssikkerhet og Menneskerettigheter – kunne man lese at domstolen som skulle dømme Breivik var ugyldig, og at dommen dermed ville være det samme. Årsaken var at dommerne i likhet med mange andre manglet dommerforsikringer om å opptre upartisk.

NORM, som ledes av advokat Marius Reikerås, kan ved første øyekast virke som en «normal» menneskerettsorganisasjon som ønsker å opprette en uavhengig menneskerettsinstitusjon i Norge. Går man dem nærmere i sømmene finner man imidlertid et langt mer radikalt budskap, der Norge fremstilles som noe nær et diktatursamfunn.

Under rettssaken…

View original post 868 more words

Advertisements

Jeg er for ytringsfriheten og vil forsvare den med mitt liv.
Ytringsfriheten er ikke en blancofullmakt til å si akkurat hva man vil, om hva og hvem man vil. Man kan ikke trakassere hvem man vil i ytringsfrihetens navn, det er straffbart!
Ytringsfriheten er en frihet vi har til å uttrykke meninger, som vi kanskje er alene om, eller som vi er flere om. De kan være provoserende, og på noen kanskje støtende.
Ytringsfriheten har noen få, men viktige begrensninger. Oppfordring til noe straffbart, og angrep på personer er straffbare handlinger.

Jeg mener alle har den retten fordi alle er like, og like mye verdt!
Vi må respektere at det frie ord, og alle andre friheter vi gir oss selv, også må gis til andre med de samme forutsetinger som til oss. Ekstreme ytringer er ikke nødvendigvis farlig, de er signaler om noe i det politiske spekteret i samfunnet og må absolutt tas på alvor.

Ekstremister derimot, uansett religion eller ideologi, som utfører hatkriminalitet under dekke av en eller annen forvridd religiøs eller ideologisk tolkning, må verdenssamfunnet som helhet, og vi som enkeltpersoner være bevisste på å bekjempe med alle midler! Enten det dreier seg om en enkelt skytter som dreper muslimer i #ChapelHill i USA, eller større anslag som Paris, Kjøbenhavn, eller 22/7 i Oslo. Om det er drap på et uskyldig barn, Benjamin Hermansen. Eller høyreekstreme som skyter mot en synagoge, eller moské.
For det er hatkriminalitet det egentlig er, til syvende og sist. I liten eller stor skala.
Det er ikke religionen som dreper, det er de onde menneskene med de syke idéene og tankene. Klarer vi alle som enkeltpersoner å holde fast ved det, istedenfor å hate «alle» de andre, har vi tatt et skritt på veien. Ikke la fundamentalismen og ekstremismen i en eller annen form, religiøs eller politisk, tåkelegge det faktum at bak dette ligger det syke, syke mennesker med et utrolig maktbegjær og karisma. Det er enkeltmennesker som begår handlingene, religionen eller ideologien er bare verktøyet bakmennene trenger for å få det gjort. Timothy McVeigh, f.eks. er et av mange eksempler på det.
Det hjelper ikke å hate for å stoppe hat! Det hjelper ikke å peke på de «andre» og si at «de er de onde», når det er akkurat det alle gjør! Islamister hevder at «alle andre» er onde, kristenfundamentalister, hevder at «alle andre» er onde, ateister hevder at all religion er ondskap, hvor skal dette ende? Man skylder på religion og tro, for den ondskapen som finnes i mennesket slik at man slipper å ta ansvar for at den kan finnes hos seg selv, og da må ta et oppgjør med den!

Det er veldig mange som hevder å vite, og å kunne, men har de forståelse av det de vet?
Det å sitte på viten og kunnskap om noe er ikke det samme som å forstå det! I vår hverdag med nesten fri informasjonsflyt er det lett å skaffe seg kunnskap, men forståelsen er det veldig ofte værre med, desverre. Terror er frykt, og ondskap satt i system. IS og andre terrorgrupper styrer med frykt og ondskap, lik en psykopat. Ikke så ulikt narkokartellene i Mexico, og andre steder. Slik sett blir religionen eller ideologien underordnet. Røde Armé og Pol-Pot var også pur ondskap under dekke av ideologi.
Felles er at det er kriminelle handlinger, drap på uskyldige, kidnapping, menneskehandel og lignende, som er det de bruker for å oppnå sine mål. Det innebærer at terroristene ikke er noe annet enn feige kriminelle!
Derfor var ikke den gamle dama redd for å kjefte på dem heller….

Respekt, aksept, forståelse, tillit og engasjement!

-Respekt for andre mennesker, for det de er, for det de tror på, for det de mener, for at de ytrer.
-Aksept av andre mennesker, og deres verdier, og deres standpunkter, for at de er forskjellige, for det de er, for det de tror på, for det de mener, for det de ytrer.
-Forståelse for andre mennesker, for at det de tror på er like viktig for dem som din tro er for deg, for at det de mener, mener de like sterkt som deg, fordi det de ytrer er viktig for dem å si.
-Tillit til andre mennesker, og at de er like verdifulle som deg selv. Gi plass til å vise tillit til andre, ikke bare deg selv, tillit til at annerledes mennesker vil det samme som deg.
-Engasjement i andre menneskers liv og sikkerhet. Engasjer deg mot hat, og hatkriminalitet. Mot terror og vold.

Terror er ondskap og det må vi bekjempe. Terror er organisert kriminalitet og det må vi bekjempe. For enhver pris må den bekjempes, men vi må starte med ondskapen i oss selv, den ondskapen som begynner med frykt og hat mot alt som er annerledes.

A good description on how it is to suffer from clusterheadache or Hortons headache.

scubatiffsclustersufferer

Cluster Headache

Do you even know what it is?

Cluster Headache, a condition that is extremely rare. A condition that is extremely painful. A condition that not many of us know about. A condition I never knew existed until I was diagnosed with it.

June 11th – 13th 2013, I was on a plane heading back home from an amazing cave diving trip in Mexico. I had an attack which I later learnt was called a ‘Cluster attack’. I was sitting down when suddenly I was hit over the right side of my head with the most incredibly pain. No, I was not actually physically hit by something but it did feel like someone had smacked my right temple with a baseball bat. The pain location was behind the right eye and temple and no-where else. The pain was so intense I vaguely remember much after this point…

View original post 2 405 more words

Da har jeg fått resultatet av MR-undersøkelsen, resultatløs, fant ikke noe feil. Så ikke noe Crohn i tynntarmen, eller kreft i tynntarmen. Dette er jo i og for seg positivt, men jeg kjenner at jeg blir lei av å ikke finne ut hva som gjør vondt. For veldig mange er det slik at så lenge du ikke har en diagnose, så er du ikke ordentlig syk heller. Det er noe forjævlig å forholde seg til, synes jeg. Du må hele tiden overbevise folk om at «joda, jeg er faktisk så syk»! Folk er forutinntatte, og vant til å forholde seg til diagnoser, og ikke til mennesker. Det er trist.

Det er tross alt mennesker det handler om, mennesker som er syke, og derfor sårbare. Vi er mennesker med redusert kapasitet og yteevne, men som oppfatter og føler like mye eller mer.
Det gjør at det er fryktelig slitsomt når man går over lang tid og venter på å finne en årsak til smerter og sykdom, usikkerhet og uvisshet er trofaste men ikke så gode følgesvenner i denne perioden. Man blir relativt usosial, og holder seg mye for seg selv, det er enklere sånn.

Men man presser seg gjennom dagene, og tar med seg det positive inn i neste dag.

Nå er jeg sånn passe lei igjen… Syter og klager litt igjen.
Nå vet de ikke hva som feiler meg likevel, kanskje det er Crohns, kanskje noe helt annet… Jeg skal i allefall på MR-undersøkelse, snart… Tynntarmen denne gangen. Så da er det en ny runde med uvisshet og usikkerhet om egen helse. Ny runde med uro, og tanker om hva som forårsaker smerte, kvalme og fravær av energi. Så sinnsykt slapp er det mange år siden jeg har opplevd å være. Det er sinnsykt slitsomt å ikke vite hva som er galt med sin egen kropp. Jeg blir mentalt nedkjørt av det, og det går utover de rundt meg. Ære være dem for å holde ut med meg, det er nok ikke helt enkelt. Men hva gjør man? Man har ikke noe alternativ annet enn å holde ut heller, og vente på at leger og helsevesenet skal gjøre jobben sin. Jeg har ikke penger til å betale for privat sykehusutredning, så da venter jeg da… Spiser smertestillende, går ned i vekt, og venter. På neste undersøkelse, MR denne gangen. Håpet ligger der, om at de finner noe som er mulig å gjøre noe med. Gjerne FØR jeg ser ut som en levning fra en konsentrasjonsleir. Samtidig er frykten der for at det er noe som er alvorlig, eller at det er noe jeg må leve med resten av livet. Eller en kombinasjon av disse, noe alvorlig jeg må forholde meg til resten av et smertefullt liv. Samtidig sutrer voksne folk over bagateller, som at deksel til iPhone4s ikke passer til iPhone5, egoisme har nesten ingen negativ klang lenger. Desverre.
Jeg er nå 36,5 kg lettere enn jeg var da sykdommen startet, heldigvis hadde jeg litt å tære på. Det er ikke slik lenger, nå er jeg slank. Jeg merker at musklene blir mindre, kreftene blir borte, trange jeans og t-skjorter er ikke trange lenger… Jeg spiser selv om det gjør vondt etterpå, men det hjelper ikke så veldig. Jeg fortsetter å gå ned uansett hva jeg spiser, og uansett når. Jeg går ikke ned i samme tempo som tidligere, men det stopper ikke…

Men jeg skal vinne, uansett.

Fedora 18 Spherical Cow released in 2 days.

Nå er det ikke lenge igjen!!

Tirsdag så kommer det ny versjon

Ulcerøs Colitt er forårsaket av at det oppstår en kronisk betennelse i tarmen, fordi tarmen ikke kjenner igjen sitt eget vev og derfor prøver å bli kvitt det. Dette skjer oftest med de som har såkalt HLA-forlikelig vevstype, det har jeg. (gammel blodgiver)

Man går bøyd store deler tida fordi man har vondt i magen, det får man vondt i ryggen av. Snakk om vond sirkel! Uansett hva jeg spiser gjør det vondt etterpå, omtrent som kolikksmerter. Det er visstnok helt vanlig fram til man finner en behandling som fungerer. Og siden det er individuelt hva som fungerer, kan det ta litt tid… Så da ligger man der da, får ikke gjort noe annet enn å spise smertestillende, og se kiloene forsvinne, 35 kg så langt. Har bremset vekttapet litt, ved hjelp av diverse shaker og flytende næringstilskudd, men det går fremdeles nedover.
I tillegg til dette blir man utrolig slapp og trøtt, kronisk sliten fordi kroppen ikke tar opp næring, men forbrenner fettet og muskelmassen man har på kroppen… Jeg ser jo snart ut som en gitarist fra 80-tallet! I tillegg blir man veldig sliten av å ha vondt 24/7 også, selv om det er dager som er bedre enn andre. De gode dagene er egentlig ikke så gode, men de dårlige dagene er helt jævlige, for å si det sånn. Jo mindre krefter du har, jo dårligere takler du smerter. Jo lengre tid det går, jo mindre krefter har du til å sloss mot sykdommen. Var det noen som nevnte ond sirkel?
Jeg synes ikke sjøl jeg er noen pingle, og på gode dager kan jeg få gjort litt. Enkle huslige sysler som oppvask, rydde litt, hjelpe kjæresten, henge opp bilder, fikse litt pc’er og slikt. Forutsatt et jevnt inntak av smertestillende, selvfølgelig.
Forutsatt det samme inntaket av smertestillende, foreskrevet dosering, vil jeg på en dårlig dag ikke kunne gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og skrive på tab’en. Fordi det gjør så jævlig vondt, fordi kroppen ikke orker mer bevegelse enn høyst nødvendig. Går jeg mer en 5 meter blir jeg kvalm, så de som har Ulcerøs Colitt og lever med vellykket medisinering i dag, har nok vært igjennom en slik periode som jeg er i nå, og de har min fulle sympati og respekt.
Men som den sta jævelen jeg er har jeg tenkt å holde ut til jeg blir bra nok til å fungere. Ferdig snakka!

Men akkurat nå er det tøft, håper bare jeg får noen bedre dager snart…
På gjensyn 🙂

Nå sitter jeg her midt på natta, igjen. Noen som kjenner seg igjen? Vondt. I magen for min del, denne gangen, det er alltid noe. For andre kan det være andre ting som gjør vondt. Men det forhindrer et funksjonelt og produktivt liv, det er til hinder for et aktivt sosialt liv. Det er til hinder for det å være pålitelig. Som igjen gjør at man ikke avtaler noe med noen, fordi man ikke er sikker på om man klarer å gjennomføre det. Og den uunngåelige onde sirkelen er i gang… Man blir i tillegg fortere sliten, eller man klarer kanskje ikke å være like lenge ute blant folk, som når man var frisk. Det man orker en dag, er kanskje for mye en annen dag. Akkurat som dagsformen til en frisk person varierer, kan dagsformen til en smerteplaget/kronisk syk også variere. Med dagsform og smerte-/sykdomsintensitet.
God dagsform, med lav intensitet gir bedre dager, og dårlig dagsform med høy intensitet gir helvetesdager.
Kan dette være noe vanskeligere å forstå, enn at Marit Bjørgen har en dårlig dager i skisporet? Eller er det fordi sykdommen ikke syns utenpå?

Jeg personlig har hørt mange “gode råd”, og jeg skal ikke gjenta alle, men noen:
“Stå opp om morran, så får du ikke huepine!” Jeg har Hortons hodepine… klarer ikke bevege meg….
“Du må ut å gå med en gang det er over!” Jeg skulle likt å se noen bevege seg etter et Hortons anfall… Jeg svimer av….

Det er alltid noen som tror de vet en eller annen “lur løsning” på sykdommen. Det er forøvrig de samme menneskene som ødelegger datamaskinene sine, i sine fantastiske forsøk på å “fikse” dem…
Men i natt betaler jeg for et par dager med god dagsform, og lav intensitet. Nå er intensiteten høy, og formen dårlig. Men på den lyse siden, så har jeg hatt to gode dager.

Burde vi som syke være flinkere til å si at: “Vet du, idag er en helt jævlig dag for meg.”?
Eller “Vet du, i dag er det ikke så ille.”?
Burde vi kommunisere dette til de rundt oss, de vi har med å gjøre? For det er det det handler om til syvende og sist. At vi klarer å møte de forventningene som blir stilt til oss. Da må de forventningene justeres i takt med sykdomsbildet, og da må vi si ifra om hvordan vi har det. Så når folk spør hvordan du har det, svar ærlig. Har du det jævlig, så sier du det. Det er lettere å forholde seg til. Da øker selvtilliten, og mestringsfølelsen. Selvfølelsen blir bedre, og da blir man i bedre stand til å takle kronisk sykdom, eller kronisk smerte. For det er et slit å ha konstant vondt, det kan jeg bekrefte. Det tærer veldig på psyken, og fører fort til depresjon hvis man ikke er observant på det. Man blir fort ganske desperat, og vil at det skal gå over, man tygger smertestillende som drops fordi alternativet er værre.

Da sitter jeg med Fedora 17 xfce på en gammel laptop, da er jeg forbredt på litt av hvert. De som ikke er interessert kan slutte å lese nå…
Hint: Feilsøke et Windows-basert nettverk for virus og ormer/malware er dumt å gjøre med en windows pc…
Remmina Remote Desktop fungerer som fjell fra Linux til Windows, så den biten løste seg lett.
Samba derimot…. Krevde litt redigering av smb.conf men så funka det.
Det blir muligens oppgradering av linuxmaskin, så da blir dette en backup-pc. Da må alt funke.
Det blir en ny release av samba som visstnok skal gjøre det lettere å knytte seg opp til windows-arbeidsgrupper og servere fra linux, det gleder jeg meg til. For denne karen kommer ikke til å bruke noe annet enn Fedora, sjøl om jeg har sagt mye fint om Mint, Ubuntu, Zorin og andre. Fedora er tydeligvis den distroen jeg trives med.
Alt virker av maskinvare. Programvaren er stabil som Dovrefjell, du kan legge til programvarepakker fra andre distroer, laste ned fra nett, du kan gjøre veldig mye som du vil. Jeg har alle verktøy jeg trenger, originalt fra Fedora sine kilder. Perfekt, Ikkeno’ å lure på! Kjører endel windowsverktøy under wine, og jeg har en trygg og fin maskin. 🙂 Tviler på om det blir bytte til noen ny distribusjon nå, altså…. Men man skal aldri si aldri, i hvertfall ikke i IT-verdenen! Om en stund kommer Fedora 18, den gleder jeg meg veldig til. Da regner jeg det for sannsynlig at jeg har en enda mer oppegående Linuxmaskin også, slik at jeg får kost meg med det grafiske grensesnittet, hehe.
En ting som må nevnes er at når jeg slår av maskina, så “husker” den hvilke programmer jeg kjørte, og starter disse igjen ved oppstart, veldig praktisk. 🙂 Det er en ting jeg liker veldig godt. Denne maskina som er halvparten så kraftig som min Windowsmaskin, bruker ca 15 sek på å boote opp, og ytterligere 5sek etter innlogging før Firefox, Thunderbird, Turpial, og Abiword er oppe og går. Så Fedora booter kjapt, jeg gleder meg til oppgradering av linuxmaskin og oppgradering til Fedora 18.
Fedora kan lastes ned fra http://fedoraproject.org/en/get-fedora i ymse utgaver for enhver smak, fra gamere og til nerder… og alt i mellom. Det beste: Det er helt gratis!