Det har blitt mange år siden 2. mai 2008, men det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på han. Pappa’n min. Jeg har så lyst til å spørre om hvordan han har det, hva jeg burde gjøre med rosene i bedet, mosen i plenen.
-Så du scoringa til Steffen, eller?
-Hva tror du om Ankersen?
-Tror du Henriksen rekker landskampen?
Hver dag, mange ganger om dagen, tar jeg meg i å ville ringe han.
Men det er dårlig dekning der han er. Veldig dårlig dekning…
Jeg vet jeg ikke er den eneste som har det slik, jeg er ikke den eneste som har mistet noen. Men jeg lurer på om det er sånn hele tiden, til vi møtes igjen? Kommer jeg til å forsone meg med at han er borte, tilslutt? Eller kommer jeg til å ville ringe han hver eneste dag, så lenge jeg lever? Han var mitt grunnfjell, og min referanse. Min mentor. Min største fan, og kritiker. Han var pappa’n min.
Han hadde et hjerte så stort at det rommet alle han møtte, med et spesielt rom til meg. Det var alltid tid til meg. Alltid. Derfor hadde jeg også alltid tid til han. Diskusjoner, drøftinger, samtaler, historie og politikk. Jeg har lært mye mer av min pappa, enn jeg har inntrykk av at er vanlig. Dette setter jeg umåtelig høyt. Det å kunne snakke med pappaen sin om alt, og det å ha han nær både mentalt og fysisk, er visst luksus for mange. Jeg var så heldig at han hadde sin arbeidsplass 30 sekunder fra der vi bodde. Det gjorde at jeg aldri var «alene» når jeg kom fra skolen. Mamma var nesten alltid hjemme, men om hun ikke var det, var pappa 30 sekunder unna. Sjøl om han var på jobb, hadde han tid til broren min og meg.
Eller barnebarna… Alle barnebarna.
Han hadde den evnen som enkelte mennesker har, evnen til å få andre mennesker til å føle seg sett, føle at de var betydningsfulle, og viktige.
Han er dypt og inderlig savnet hver dag, helt til min aller siste kveld.
Til minne om Pappa
Gard Rotmo's Blog 