Skip navigation

Category Archives: Aktuelt

Da har jeg fått resultatet av MR-undersøkelsen, resultatløs, fant ikke noe feil. Så ikke noe Crohn i tynntarmen, eller kreft i tynntarmen. Dette er jo i og for seg positivt, men jeg kjenner at jeg blir lei av å ikke finne ut hva som gjør vondt. For veldig mange er det slik at så lenge du ikke har en diagnose, så er du ikke ordentlig syk heller. Det er noe forjævlig å forholde seg til, synes jeg. Du må hele tiden overbevise folk om at «joda, jeg er faktisk så syk»! Folk er forutinntatte, og vant til å forholde seg til diagnoser, og ikke til mennesker. Det er trist.

Det er tross alt mennesker det handler om, mennesker som er syke, og derfor sårbare. Vi er mennesker med redusert kapasitet og yteevne, men som oppfatter og føler like mye eller mer.
Det gjør at det er fryktelig slitsomt når man går over lang tid og venter på å finne en årsak til smerter og sykdom, usikkerhet og uvisshet er trofaste men ikke så gode følgesvenner i denne perioden. Man blir relativt usosial, og holder seg mye for seg selv, det er enklere sånn.

Men man presser seg gjennom dagene, og tar med seg det positive inn i neste dag.

Nå er jeg sånn passe lei igjen… Syter og klager litt igjen.
Nå vet de ikke hva som feiler meg likevel, kanskje det er Crohns, kanskje noe helt annet… Jeg skal i allefall på MR-undersøkelse, snart… Tynntarmen denne gangen. Så da er det en ny runde med uvisshet og usikkerhet om egen helse. Ny runde med uro, og tanker om hva som forårsaker smerte, kvalme og fravær av energi. Så sinnsykt slapp er det mange år siden jeg har opplevd å være. Det er sinnsykt slitsomt å ikke vite hva som er galt med sin egen kropp. Jeg blir mentalt nedkjørt av det, og det går utover de rundt meg. Ære være dem for å holde ut med meg, det er nok ikke helt enkelt. Men hva gjør man? Man har ikke noe alternativ annet enn å holde ut heller, og vente på at leger og helsevesenet skal gjøre jobben sin. Jeg har ikke penger til å betale for privat sykehusutredning, så da venter jeg da… Spiser smertestillende, går ned i vekt, og venter. På neste undersøkelse, MR denne gangen. Håpet ligger der, om at de finner noe som er mulig å gjøre noe med. Gjerne FØR jeg ser ut som en levning fra en konsentrasjonsleir. Samtidig er frykten der for at det er noe som er alvorlig, eller at det er noe jeg må leve med resten av livet. Eller en kombinasjon av disse, noe alvorlig jeg må forholde meg til resten av et smertefullt liv. Samtidig sutrer voksne folk over bagateller, som at deksel til iPhone4s ikke passer til iPhone5, egoisme har nesten ingen negativ klang lenger. Desverre.
Jeg er nå 36,5 kg lettere enn jeg var da sykdommen startet, heldigvis hadde jeg litt å tære på. Det er ikke slik lenger, nå er jeg slank. Jeg merker at musklene blir mindre, kreftene blir borte, trange jeans og t-skjorter er ikke trange lenger… Jeg spiser selv om det gjør vondt etterpå, men det hjelper ikke så veldig. Jeg fortsetter å gå ned uansett hva jeg spiser, og uansett når. Jeg går ikke ned i samme tempo som tidligere, men det stopper ikke…

Men jeg skal vinne, uansett.

Ulcerøs Colitt er forårsaket av at det oppstår en kronisk betennelse i tarmen, fordi tarmen ikke kjenner igjen sitt eget vev og derfor prøver å bli kvitt det. Dette skjer oftest med de som har såkalt HLA-forlikelig vevstype, det har jeg. (gammel blodgiver)

Man går bøyd store deler tida fordi man har vondt i magen, det får man vondt i ryggen av. Snakk om vond sirkel! Uansett hva jeg spiser gjør det vondt etterpå, omtrent som kolikksmerter. Det er visstnok helt vanlig fram til man finner en behandling som fungerer. Og siden det er individuelt hva som fungerer, kan det ta litt tid… Så da ligger man der da, får ikke gjort noe annet enn å spise smertestillende, og se kiloene forsvinne, 35 kg så langt. Har bremset vekttapet litt, ved hjelp av diverse shaker og flytende næringstilskudd, men det går fremdeles nedover.
I tillegg til dette blir man utrolig slapp og trøtt, kronisk sliten fordi kroppen ikke tar opp næring, men forbrenner fettet og muskelmassen man har på kroppen… Jeg ser jo snart ut som en gitarist fra 80-tallet! I tillegg blir man veldig sliten av å ha vondt 24/7 også, selv om det er dager som er bedre enn andre. De gode dagene er egentlig ikke så gode, men de dårlige dagene er helt jævlige, for å si det sånn. Jo mindre krefter du har, jo dårligere takler du smerter. Jo lengre tid det går, jo mindre krefter har du til å sloss mot sykdommen. Var det noen som nevnte ond sirkel?
Jeg synes ikke sjøl jeg er noen pingle, og på gode dager kan jeg få gjort litt. Enkle huslige sysler som oppvask, rydde litt, hjelpe kjæresten, henge opp bilder, fikse litt pc’er og slikt. Forutsatt et jevnt inntak av smertestillende, selvfølgelig.
Forutsatt det samme inntaket av smertestillende, foreskrevet dosering, vil jeg på en dårlig dag ikke kunne gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og skrive på tab’en. Fordi det gjør så jævlig vondt, fordi kroppen ikke orker mer bevegelse enn høyst nødvendig. Går jeg mer en 5 meter blir jeg kvalm, så de som har Ulcerøs Colitt og lever med vellykket medisinering i dag, har nok vært igjennom en slik periode som jeg er i nå, og de har min fulle sympati og respekt.
Men som den sta jævelen jeg er har jeg tenkt å holde ut til jeg blir bra nok til å fungere. Ferdig snakka!

Men akkurat nå er det tøft, håper bare jeg får noen bedre dager snart…
På gjensyn 🙂

Det er med stigende uro jeg har observert Mattilsynets maktarroganse i sakene vedrørende gatehundene fra Romania, samt misbruk av navn og bilde av Elin Lønberg i et forsøk på å spre ugrunnet frykt for sykdommer og parasitter. Dette forekommer meg som en sløsing med Mattilsynets ressurser, på en personlig vendetta. Skal Mattilsynet ha noe som helst håp om å bli respektert som instans for dyrs rettigheter, må man la personangrep ligge. Det sømmer seg absolutt ikke et offentlig organ! Det må være tillatt å forvente en viss grad av løsningsorientert behandling, når Mattilsynet behandler så mange ulike saker. Regler og avgjørelser som ikke er begrunnet med rot i realiteter, er vanskelig å forstå og respektere. Det gjør at avgjørende og bestemmende myndighet, mister respekt og anseelse. Avliving av friske hunder, uten parasitter eller andre sykdommer, på grunnlag av eiers regelbrudd er ikke akseptabelt. Eier handlet i god tro, og det tillegges særdeles vekt i andre instanser, som for eksempel domstolene og påtalemyndigheten. Etter min mening har Mattilsynet utspilt sin rolle, i forhold til kjæledyr, hester og brukshunder.  Det kan synes som kompetansenivået er ajour på landbruk og mat, men ikke på kjæledyr. Man kjører knallhardt på skremsel og frykt for smitte fra Romania, mens driften på Løken Gård får gå uhindret.

Det er for meg totalt uforståelig at ingen stiller spørsmål ved ressursbruken til Mattilsynet.
Hvem godkjente svertekampanjen mot Elin Lønberg?
Hvem bestemte at friske hunder skulle avlives, for å straffe eieren?

De siste måneders manglende evne eller vilje til å se løsninger, gjør at jeg akter å kjempe for at Mattilsynet mister sin jurisdiksjon på kjæledyr, brukshund, og hester, herunder også avl på disse. Mattilsynet har etter min mening tydeliggjort behovet for et spesialisert organ, som tar seg av saker som omfatter disse. Kanskje et organ med utspring i politiet, eller noe helt nytt.
Skriv til Mattilsynet og de aktuelle saksbehandlerne – Wenche Aamodt Furuseth, Malin Johansen og Idar H. Aalmen, ved regionkontoret for Hedmark og Oppland – husk at høflige og saklige henvendelser får størst positiv effekt for dyrene.

 

postmottak@mattilsynet.no

weafu@mattilsynet.no

maljo@mattilsynet.no

idar.h.aalmen@mattilsynet.no

 

 

Da satt jeg her igjen, midt på natta. Klokka er over 04:00 og jeg får ikke sove. Bikkja begynner å lure… Det er ikke det at jeg er så veldig våken her jeg sitter, med kakaoen min. For jeg er trøtt som et middels utslitt avisbud. Kroppen gjør bare så jævlig vondt. Litt smertestillende, gjør nok susen, igjen… Så da skriver jeg litt, mens jeg venter.
Det må da være mulig å finne ut hvorfor det er sånn? Hvorfor noen av oss har vondt hele tida. Tenk om vi kunne ha jobba! Det hadde samfunnet tjent mye på.
I morgen,  eller seinere i dag, skal jeg spille med bandet igjen. Gleder meg veldig. Akkurat som når folk kommer med dataproblemer, pc eller nettverk. Da koser jeg meg. Ikke fordi de har problemer, altså! Jeg koser meg fordi jeg kan være til nytte, mine kunnskaper hjelper andre, og jeg kan hjelpe folk som trenger det med ting de ikke klarer på egenhånd. Da får jeg følelsen av å bidra med noe, glede noen. Det er en god følelse. Det er den samme følelsen jeg har når jeg pakker ned trommene etter en spillejobb, jeg har gledet noen. Kunne jeg bare fått mulighet til å glede noen, vært til nytte på daglig basis hadde jeg vært fornøyd. Men da må jeg bli frisk, eller få symptomene under kontroll. Foreløpig får jeg ta det som det kommer, med folks dataproblemer. Jeg har i allefall noe å gjøre, som jeg liker å holde på med.
Nå har medisinen begynt å virke, så nå byr jeg deg god natt.

Posted from WordPress for Android

Norge har akkurat tapt for England, på Ullevål, for første gang siden 1966.
0-1 ble det, og jeg er glad jeg så kampen istedenfor ESC (Grand Prix) som gikk samtidig. Det var et skuffende resultat, men det var mye fint å se. Tarik, Moa, og Markus gjorde det veldig bra. Fotball er for meg mer enn gleden over seier, man har et slags kjærlighetsforhold til laget «sitt», ikke så veldig ulikt det man får til sine barn, uten sammenligning forøvrig. Man elsker laget uansett, og det stopper ikke om laget rykker ned en divisjon. Da vil man hjelpe det opp igjen, som med ungene når de faller, gjerne også metaforisk sett faller. Det er mye i fotball man kan mislike, og ikke forstå. Mye man kunne vært foruten, men kjernen i spillet, filosofien i fotballen, og samhørigheten i lagbyggingen er en del av det som gjør fotball tiltrekkende. Samhørigheten blant supportere er ofte unik, selv om endel elementer ikke hører hjemme blant fotballtilhengere. Vold, og fyll hører ikke hjemme noe sted, ferdig snakka!!

Jeg elsker RBK, og jeg har gjort det siden jeg var liten guttunge, jeg husker skuffelsen da Odd Iversen (faren til Steffen Iversen) gikk til Vålerenga. Hvordan kunne han svikte oss??!! RBK rykka ned til 2. divisjon og rykka opp igjen året etter, Jimmy Carter var president i USA, og det var tøft for en gutt i Oslo å holde med et 2. divisjons-lag fra Trondheim. Men det ble bedre etterhvert. Vi fikk et lag på 90-tallet, som gjorde det bra, men før det… Da var det tungt. Men jeg slutta ikke å følge RBK av den grunn, jeg var den eneste på skolen, men jeg sviktet ikke. Sånn er det med alle supportere, det skjer noe i barndommen, som gjør at man velger et lag, og det laget holder man seg til hele livet. Landslaget er ikke noe unntak, man støtter landslaget uansett hva som skjer, og man vil gjerne hjelpe de fram. Mange forstår hverken underholdningsverdien, eller kjærligheten til dette spillet. Langt mindre lidenskapen bak. Hvordan en kamp som ender 0-0 kan være en god kamp, eller hvordan en kamp  som ender 0-0 kan være spennende.  Det som gjør fotball fascinerende og vakkert er samspillet mellom de 11 spillerne på banen, at laget er bedre en summen av spillernes dyktighet.  Man må selvfølgelig kunne glede seg over enkeltprestasjoner, en perfekt pasning, et godt «timet» løp. Akkurat som i Amerikansk fotball, må man forstå spillet for å glede seg over det. Forskjellen er at i Amerikansk fotball må du forstå mye, før du kan begynne å glede deg. I fotball gleder du deg mer, jo mer du forstår. Så fort du forstår litt av dette vakre spillet, gleder du deg over det. Jo mer du ser, mer forstår du, og mer gleder du deg, og så er du hekta! Etter en stund tar du deg i å tenke: «-Fantastisk løp av Henriksen! Synd han ikke fikk ballen idet han passerte Austin, altså!» Da er forståelsen så god at du kan glede deg over en 0-0 -kamp, og fotballen har fått enda en tilhenger. 🙂

Da er det vakkert å se på, det er engasjerende når det går dårlig med laget ditt, og du blir nesten euforisk når det går bra. Livet har fått en ny dimensjon, som rommer alle følelser i hjertet ditt. Fra sinne og skuffelse, over hele spekteret til euforisk glede. Og dagene etter en betydningsfull seier; den stille, klare gleden som bare ligger der og gjør dagene våre gode.

Den samme gleden har jeg av å se ungene spille fotball, gleden når de lykkes, gleden ved fremgang i ferdigheter og lagånd, gleden av å se de at gir alt for laget. Selv om de taper.

Livet er artigere for den som er glad i fotball.
Livet gir mer for den som er glad i fotball.

Det er endel ting som gjør meg veldig oppbrakt, og irritert. En av de tingene er maktmisbruk når en person gjør noe nytt, eller gjør ting på en annen måte som kanskje er bedre. Eller gjør ting annerledes. Da skal disse bakstreverske maktmenneskene motarbeide og statuere et eksempel. Hvis dette nye også faktisk lykkes, og viser seg å fungere, er helvete løs! Personangrep, offentlig uthenging, injurier og intriger. Alt fordi disse maktmenneskene ikke fikk vilja si, og ikke kan sole seg i glansen av suksess. Rampelyset er flyttet over på det nye, så da gjør de så godt de kan med å lage bråk, slik at de igjen får den oppmerksomheten de ønsker. Misunnelse er den driften som er sterkest hos disse menneskene, og den mest ødeleggende driften i menneskeheten.

Jeg har noen tanker om hvordan man kan håndtere disse menneskene, uavhengig av hvilken posisjon de måtte ha på arbeidsplassen, eller i det offentlige. Privat bryr jeg meg bare ikke om dem, de har ingen plass i mitt liv.

Det første du bør ha i tankene er at disse menneskene tåler ikke å bli ignorert, så de må få oppmerksomhet.
Det andre er at disse menneskene vil alltid spørre seg selv: «-Hva får jeg ut av dette?» så de må manipuleres til å utføre oppgavene sine i den tro at de tjener på det, sosialt, eller i anseelse.
Det tredje er å identifisere hva det er du anser som viktig, og være det bevisst hele tiden. På den måten har du noe å gi, ved en konfrontasjon, som ikke er så viktig for deg. Slik at disse menneskene føler at de har oppnådd noe, det er veldig viktig.
Det fjerde er å forsøke og unngå å lære de noe, da vil de føle seg underlegne, og vil sette igang en liten krig. Legg heller tilrette for at de «oppdager» det selv, eller plutselig «finner ut» det de skal.
Disse metodene har fungert for meg, og gitt meg de resultatene jeg ønsker.

Hva med å få de til å oppføre seg ordentlig, tenker du sikkert. Det har jeg tenkt også. Det kan av og til være situasjoner der det er ønskelig, også. Det krever at man er fler, og har en samlet strategi. Man må også enes om en taktikk som det ikke må avvikes fra.
Målet blir å få vedkommende til å gjentatte ganger henge ut seg selv, hver gang vedkommende gjør forsøk på å angripe andre. Tett etterfulgt av samtaler om dette. Samtalene bør tas av en som er likeverdig. Dette er vanskelig, og krevende. Men hvis denne personen besitter kunnskap og kompetanse, eller egenskaper som er viktige, så er det kanskje verdt det. Framfor å kvitte seg med vedkommende, og få tak i en annen.

Du må ha muligheten til å være tilstede når det skjer, slik at personen forstår at han/hun egentlig angriper seg selv.

 

Jeg har også hatt suksess med «oppdrager-metoden». Forutsetningen for at det skal lykkes er at du som oppdrager, er nettopp det. Er du i en posisjon som veileder, eller sjef, kan det lykkes. Sjansen for at du har sett, og identifisert vedkommende som en bakstrever er derimot mindre enn om dere var på samme plan. Denne metoden er effektiv, men nådeløs. Det går på samme prinsippet som når man skal trene en hund.

  • Umiddelbar positiv forsterkning ved ønsket atferd.
  • Umiddelbar reaksjon ved uønsket atferd.

Ved ønsket atferd, gi vedkommende umiddelbart god oppmerksomhet på det, på en slik måte at vedkommende vil ønske å få det igjen, vær tydelig på hva som ble gjort riktig. Målet er å få vedkommende til å ønske å gjøre det igjen.
Ved uønsket atferd, gi vedkommende klar og tydelig beskjed om hva som ble gjort galt. Få vedkommende til å fortelle deg hvorfor, og fortell at dette er uakseptabel oppførsel uansett grunn. Dette er en situasjon som bør være ubehagelig for vedkommende, målet er at vedkommende ikke skal ønske dette. Det vil være en uønsket situasjon, og derfor vil handlingen som førte til dette etterhvert bli noe vedkommende ikke ønsker å gjøre. Her er det selvfølgelig muligheter for å eskalere reaksjonene, MEN det må eskaleres i begge ender, eskalerer du din reaksjon på uønsket atferd, MÅ du eskalere den positive også. Tilvenning til reaksjonene er din fiende nr 1, for da mister de sin effekt.
Nøkkelen til suksess med denne metoden er å gi en reaksjon så tidlig som overhode mulig. Er du så heldig at du kan komme med reaksjoner når det er i ferd med å skje, er det stor sannsynlighet for å lykkes.

 

Det siste scenariet er det værste. Du er under den bakstreverske i posisjon, eller den bakstreverske er en bedrift eller offentlig organ.
Faktum er at disse er ikke tohodede troll, eller monstre. De er enheter bygget opp av mennesker, og det er menneskene i enhetene som er bakstreverske. Det er menneskene i disse enhetene som har siktet seg inn på deg, og som har bestemt seg for å motarbeide deg, og/eller henge deg ut. Her må du til med skarpt skyts.
Først må du identifisere vedkommende enhet, og så identifisere personen som faktisk utfører dette i ly/dekke av denne enheten. Dette er de to aller mest kritiske oppgavene. Her er alt under 100% sikkerhet, ikke godt nok.
Når vedkommende er identifisert, og verifisert(!) kan vi kalle vedkommende for «BS».(BakStrever)(BullShitter)

Når du da går igjennom det vedkommende har gjort, er det to ting du skal se etter, siden en direkte konfrontasjon av BS som privatperson er ønskelig.
Hvilke avgjørelser/handlinger er utført i strid med dine interesser, og hvorfor.
Hvike avgjørelser/handlinger er utført i BS egeninteresse, og hvorfor.
Hvike avgjørelser/handlinger er utført i BS egeninteresse, og i strid med BS’ organs forskrifter?
Hvilke avgjørelser/handlinger er utført med negativ konsekvens for deg, uten videre faglig begrunnelse.
Dette er viktige og sentrale punkt å få svar på, og vil være til stor hjelp.
Hvis for eksempel; BS er ansatt i et offentlig organ, og du forsøker å sette igang et prosjekt som blir stoppet, eller undergravd av BS.
Mest sannsynlig er det fordi BS ikke «ble med på laget», eller ble rådspurt i starten av prosjektet. Du ville kanskje gjøre det på en annen måte enn BS’ offentlige organ er vant til, og da slår BS til. Siden metoden du brukte er helt i tråd med loven, er det ingenting BS kan gjøre i lovlig forstand. Derfor tyr BS til en annen metode, for eksempel en «informasjonskampanje» der du blir brukt som et negativt eksempel, eller en pressemelding med det samme negative innholdet. Da er det viktig å svare på en slik måte at BS blir truffet direkte, uten at BS blir navngitt(!) fordi BS fortjener ikke å bli omtalt med navn. Vær gjerne nedlatende og arrogant når du omtaler BS avgjørelser og handlinger, men engasjert og lidenskapelig i din omtale saken. Slik gir du et inntrykk av at BS er under deg i verdighet, og at saken er mer verdifull enn deg og ditt ego.
Hvis derimot BS bruker ditt navn i negativ omtale av saken, er det fritt fram for injuriesøksmål og andre viderverdigheter, da har det foregått et lovbrudd, som det offentlige organet MÅ anmeldes for, og BS saksøkes privat for injurier.
Da har de kanskje lært at de ikke skal motarbeide og slenge usannheter om deg…

 

Lykke til!

 

Er det lett og oppdra et barn?

Er det noe alle burde kunne?

Jeg har noen tanker om det, selv om det er et tema veldig mange har sterke meninger om.
Jeg har lært av egne feil, og jeg har forsøkt iherdig å lære av andres feil også. Jeg synes det er unødvendig å «finne opp hjulet» hver gang. Det er også best for barna å gjøre det best mulig, første gangen.

Jeg lærte veldig tidlig prinsippet om «positiv forsterkning» av Pappa. Vi hadde hund, han hadde hester på jobben, og jobbet med mennesker som hadde kommet litt skjevt ut. Da er positiv forsterkning et verktøy som gjør ting veldig mye enklere. Jeg vet det fungerte på meg, hehe. Jada, straff har sin plass det også. Men for at det skal fungere, må det være umiddelbar reaksjon.

Gjør barnet noe som ikke er lov, må en reaksjon komme med det samme.

Gjør barna noe som er ønsket, må det komme en positiv reaksjon.

Det er ikke så komplisert, men det krever en bevisst, og gjennomtenkt holdning til sin egen rolle som oppdrager. Det krever også en tilstedeværelse, slik at man faktisk for med seg det som skjer av småting. Slik at man kan belønne god, og positiv atferd. Barn ønsker å gjøre oss foreldre glade, og er villige til å strekke seg langt, for å få oppmerksomhet.

-Et eksempel er å knuse et glass for å visse hvor flinke de er til å tørke opp….

Hvis de kan lære at den første delen er unødvendig, er mye gjort… 🙂

Barn kopierer oss voksne hele tiden,  vi er rollemodeller, og det kan vi bruke i oppdragelsen av våre kjære. Det finnes ingen i dag som betviler hvor effektivt det er som innlæringsmetode. Barn trives også best med forutsigbarhet, det er også et godt verktøy for å lage overganger fra lek til måltidsrutiner. Fra måltid til leggerutiner, og så videre. Jeg pleier å si at: «Nå er det 5 min til rydding, så skal vi dekke på!» og så etter å ha drukket opp kaffen min: «2 minutter til rydding!» Det gir barna en forutsigbarhet, både på kort sikt, 5 min og 2 min, og på lang sikt; når den beskjeden kommer er det snart mat.

Dette er bare noen eksempler, men de letter rutiner og oppgaver. De som har lest flere av bloggene mine, har skjønt at jeg sliter litt med sykdom og derfor ikke har allverdens med overskudd. Denne tankegangen har i alle fall hjulpet meg godt.

Nå er det ikke slik at vi ikke har krangler, og konflikter med ungene. De er mennesker med egne meninger, og ytrer disse jevnt og trutt. De får ikke viljen sin uten videre. Men de vet at hvis de sutrer, får de det i alle fall ikke. Men hvis de derimot har en god grunn, og forteller dette ordentlig kan jeg ombestemme meg. Da lærer de å argumentere, og det er en glimrende egenskap. Det har selvsagt medført at jeg må begrunne mine «nei», og det gjør jeg gjerne. Jeg slipper sjelden unna akkurat det. Men det er helt greit, da lærer de også at pappa ikke sier nei bare for å si nei. Det er alltid en grunn til at pappa sier nei.

De er ikke verdensmestere (ennå) i å ta imot og utføre beskjeder, men det kommer seg. De får masse god oppmerksomhet når det klarer det, og tydelig beskjed når de ikke får det til, ettefulgt av spørsmål om hva som gikk galt. Dette har jeg stor tro på, og jeg har sett det har fungert med mine eldste.

 

Jeg er velsignet med herlige barn, og min jobb er å få resten av verden til å se hvor herlige de er, ved å fremelske de gode sidene, og forsøke å dempe de mindre gode sidene. Det er det overordnede målet for oppdragelsen for meg.

Philips Respironics

Vidundermasken

Hurra! Jeg har fått pakkesang fra Sykehuset Innlandet! Stoooor pakke, og jeg gleder meg vilt.

Det betyr at jeg skal endelig få sove! Det blir helt fantastisk. Jeg hadde en på hjemlån i en uke, og det var alldeles nydelig. Nå har jeg vært uten i litt over en uke, og det var ikke spesielt kult, synes jeg. Jeg vente meg fort til bruken av maska, og sov som en unge etter dag 2! Nå har jeg endelig fått min egen, og skal ha den over lengre tid, med hyppige kontroller, og vurdering av BiPAP etterhvert. Men jeg husker den første natta hvor maska virka optimalt, og det var helt nydelig! Jeg gleder meg til å sove. Det blir nok litt mer energi på dagtid også, når jeg får hvile på natta. Sånn som andre gjør, liksom.

Det er mulig jeg har litt høye forventninger, men har man ikke sovet ordentlig på 10 år eller lengre, så skal det ikke mye forbedring til, for å innfri disse. Jeg hadde i allefall «Juleaften-følelse» når jeg åpna pakken. Jeg må innrømme at jeg er sliten, etter 10 år med dårlig søvn. Jeg trodde det var andre ting, legen lurte på ME. Men etter å ha fått en uke med god søvn, er det klart at dette vil hjelpe på energinivå, og humør. Mer stå-på-vilje i forhold til Hortons, samt at bruken av masken KAN forebygge mot Hortons-anfall, teoretisk sett i alle fall. Jevnt høyere O2-nivå i gjennom natta vil kanskje forhindre noen av anfallene. Jeg håper på det, i allefall.

Kan jeg våkne med ett anfall i stedet for to-tre, er mye gjort.

I kveld gleder jeg meg til å legge meg, og jeg gleder meg til å kjenne virkningen på resten av kroppen fram mot helga!

Oppdateringer følger, stay tuned!

😀

Er det noe som heter det? Det burde det være.

Akkurat som noen mennesker aldri burde hatt dyr, er det noen mennesker som ikke aldri burde vært i nærheten av en datamaskin… Men alle burde jo ha en, synes jeg. Alle burde ha tilgang på informasjonsflyten i samfunnet, nettaviser og e-post.

Bruk den til det du skal bruke den til, internett, e-post, skriveprogrammer, og så videre. Bare la andre ting være, ikke fiks og ordne på pc’n din uten å vite hva du gjør, MS Windows er ikke så enkelt å fikse på sjøl, hvis det skal gjøres ordentlig. Ødelegger du et hvilket som helst program, er det bare å reinstallere det. Reinstallasjon av Windows kan i værste fall føre til at alt på pc’n blir borte. Så sant ikke noe alvorlig er ødelagt, samtidig… Det skjer jo…

Jeg får fra tid til annen spørsmål om å renske opp i pc’n for folk. Eller service… Hehe. Det er ikke noen overraskelse at jeg ser mye rart, kafferinger på siden av touchpaden på laptop’en, og taster som «bare falt av». Da vet jeg at her ligger det mye rart, mest sannsynlig. Fire «Virusscannere» som ikke gjør noe annet enn å ødelegge for hverandre, og misbruker ressursene på maskina. To eller tre «Programmer for å gjøre maskina raskere» det må jo bare gå galt, det. EN av hver, er nok!!!

Ja jeg må innrømme at jeg har gjort mange tabber sjøl, og lært av de. Derfor kan jeg sitte å gjøre det jeg anser som trivelig, samtidig som jeg hjelper folk. To fluer i en smekk 🙂

Men jeg hadde noe i bunnen av disse forsøkene, en jeg kunne spørre (han er MCITP) som ga ordentlige svar, jeg lærte hvordan jeg skulle lage et komplett harddiskbilde (ISO-img) av disken. Det gjorde jeg HVER gang jeg hadde en optimalt fungerende maskin, og hadde det som en god backup når det kræsja. Uten de to tingene ville jeg aldri lært noe, ordentlig.

Jeg må innrømme at jeg koser meg aller mest når folk kommer med en pc som ikke starter, og de tenker at hvis de får reddet informasjonen på disken, så er målet nådd. Da koser jeg meg veldig med å få den maskina opp og gå, og kanskje blir den like bra som når den var ny, MED alle feriebilder, brev og e-post. Da er jeg fornøyd.

Det er et uttrykk på engelsk som går som følger: «He knows enough to be dangerous». Vet nok til å gjøre skade! Det er mange sånne, de har lært en eller annen DOS-kommando, eller sett noe fancy register-redigering… Å, hjelp!!! Det er helt utrolig hvor mye skade det kan forårsake, jeg får fnatt av å lese en del av loggfilene i Windows…

Her i huset er det vel i overveiende grad oppegående pc med Windows og div Linux-distroer. Jeg  er nesten avhengig av alt er oppe og går. Det er ikke mer enn 9 maskiner, men det er jo et lite nettverk, som må vedlikeholdes. Moro er det i alle fall.

Jeg skulle ønske folk, med et nært og personlig forhold til laptopene sine, tok det like alvorlig som forholdet til bilen, eller dyra sine.

Har man noe man er super-avhengig av, må man ta vare på det. Rett og slett.

Søk råd og veiledning.

 

Jeg har samlet tre gode, gratis programmer, og de er lette å bruke
http://www.safer-networking.org/no/home/index.html

Spybot search and destroy, fjerner spionprogrammer og andre forferdeligheter.

http://www.piriform.com/ccleaner

Renser bort mye rester, og kan rense registeret.

 

http://windows.microsoft.com/nb-NO/windows/products/security-essentials

Utrolig nok et meget velfungerende, og gratis antivirus fra Microsoft. Veldig godt integrert i  Windows.

 

Husk å lese veiledninger, og husk at det lønner seg å ta vare på datamaskinene våre, siden vi har store deler av våre sosiale interaksjoner på internett.

Da fikk jeg blåst ut litt i dag også, hehe.

 

Er du i tvil, ta kontakt med noen du stoler på. Eller en profesjonell.

Lykke til!