Skip navigation

Nå sitter jeg her midt på natta, igjen. Noen som kjenner seg igjen? Vondt. I magen for min del, denne gangen, det er alltid noe. For andre kan det være andre ting som gjør vondt. Men det forhindrer et funksjonelt og produktivt liv, det er til hinder for et aktivt sosialt liv. Det er til hinder for det å være pålitelig. Som igjen gjør at man ikke avtaler noe med noen, fordi man ikke er sikker på om man klarer å gjennomføre det. Og den uunngåelige onde sirkelen er i gang… Man blir i tillegg fortere sliten, eller man klarer kanskje ikke å være like lenge ute blant folk, som når man var frisk. Det man orker en dag, er kanskje for mye en annen dag. Akkurat som dagsformen til en frisk person varierer, kan dagsformen til en smerteplaget/kronisk syk også variere. Med dagsform og smerte-/sykdomsintensitet.
God dagsform, med lav intensitet gir bedre dager, og dårlig dagsform med høy intensitet gir helvetesdager.
Kan dette være noe vanskeligere å forstå, enn at Marit Bjørgen har en dårlig dager i skisporet? Eller er det fordi sykdommen ikke syns utenpå?

Jeg personlig har hørt mange “gode råd”, og jeg skal ikke gjenta alle, men noen:
“Stå opp om morran, så får du ikke huepine!” Jeg har Hortons hodepine… klarer ikke bevege meg….
“Du må ut å gå med en gang det er over!” Jeg skulle likt å se noen bevege seg etter et Hortons anfall… Jeg svimer av….

Det er alltid noen som tror de vet en eller annen “lur løsning” på sykdommen. Det er forøvrig de samme menneskene som ødelegger datamaskinene sine, i sine fantastiske forsøk på å “fikse” dem…
Men i natt betaler jeg for et par dager med god dagsform, og lav intensitet. Nå er intensiteten høy, og formen dårlig. Men på den lyse siden, så har jeg hatt to gode dager.

Burde vi som syke være flinkere til å si at: “Vet du, idag er en helt jævlig dag for meg.”?
Eller “Vet du, i dag er det ikke så ille.”?
Burde vi kommunisere dette til de rundt oss, de vi har med å gjøre? For det er det det handler om til syvende og sist. At vi klarer å møte de forventningene som blir stilt til oss. Da må de forventningene justeres i takt med sykdomsbildet, og da må vi si ifra om hvordan vi har det. Så når folk spør hvordan du har det, svar ærlig. Har du det jævlig, så sier du det. Det er lettere å forholde seg til. Da øker selvtilliten, og mestringsfølelsen. Selvfølelsen blir bedre, og da blir man i bedre stand til å takle kronisk sykdom, eller kronisk smerte. For det er et slit å ha konstant vondt, det kan jeg bekrefte. Det tærer veldig på psyken, og fører fort til depresjon hvis man ikke er observant på det. Man blir fort ganske desperat, og vil at det skal gå over, man tygger smertestillende som drops fordi alternativet er værre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: