Vi har i de fleste delene av verden utstrakt tilgang på, og derfor bruk av, internett. Mange har to eller fler tilgangspunkt, mobiltelefon er ett, laptop’en er det andre, stasjonær pc, nummer tre, tv’er nr 4 og så videre. Vi lever store deler av våre sosiale liv på nett. Informasjonsutvekslingen foregår mellom privatpersoner på hver sin side av kloden. Vi har sosiale medier som facebook, Twitter, Instagram, som gjør deling av informasjon og hendelser lynraskt og enkelt. Derfor også alment tilgjengelig.
Man kan samarbeide i sanntid på hver sin side av kloden, videosamtaler har blitt et verktøy man bruker daglig. Dette er fordeler vi har i den privilegerte delen av verden. Det medfører at utviklingen går vesentlig fortere, på en god del områder, enn i den mindre privilegerte delen av verden. Verdens handel foregår stort sett også via internett, det gir de privilegerte landene en stor fordel.
I de landene og regionene der infrastrukturen er dårlig, mangler man også de viktigste kriteriene for internett-tilgang. Strøm, og linjer, telefonlinjer, og andre elementer er mangelvare. De mangler også en vesentlig ting som mange ikke tenker på: Folk til å vedlikeholde og bygge ip-infrastruktur. Der bør Cisco trå til med full tyngde, der bør vi kunne hjelpe til med utdanning og veiledning. Uavhengige DNS-servere, solid og kraftig access, redundans i routere slik at vi unngår det som sjedde i Egypt. Der stengte presidenten ned tilgangen både ut og inn av Egypt under revolusjonen. Dette er noe som kan unngås ved at fler uavhengige aktører kontrollerer nettet i et land.
FN burde kunne gjøre noe konstruktivt med det. Dette vil også være aktivt fredsskapende arbeid.
Det er i vår del av verden utenkelig å ikke ha tilgang på mat, rent vann, husly, mobiltelefon, og internett. Dette er ting vi tar så for gitt, at vi ikke lenger setter pris på det engang. Vi kjefter og smeller når mobiltelefonnettet, eller internett svikter…
INGEN av disse tingene er en selvfølge i mindre privilegerte deler av verden. Alle disse tingene burde, og skulle vært en menneskerett.
Det er kanskje sånn at vi unner andre det, bare vi kan være sikret dette selv?
Kanskje vi burde tenke litt på at utviklingen i komfort, og tekniske nyvinninger for vår del går på bekostning av basale, grunnleggende behov for resten av verden. Det er noe å tenke på, at det vi bruker på tekniske duppeditter i løpet av en måned, er det det koster å forsørge en landsby et år i den mindre privilegerte verden.
Vi kunne lett ha brukt mindre penger på oss selv, og litt mer på å gi mindre privilegerte mennesker det de trenger for å overleve…
6,25 milliarder kroner i året, vil hjelpe mange mennesker….
Just sayin’…
Gard Rotmo's Blog 