Skip navigation

Norge har akkurat tapt for England, på Ullevål, for første gang siden 1966.
0-1 ble det, og jeg er glad jeg så kampen istedenfor ESC (Grand Prix) som gikk samtidig. Det var et skuffende resultat, men det var mye fint å se. Tarik, Moa, og Markus gjorde det veldig bra. Fotball er for meg mer enn gleden over seier, man har et slags kjærlighetsforhold til laget «sitt», ikke så veldig ulikt det man får til sine barn, uten sammenligning forøvrig. Man elsker laget uansett, og det stopper ikke om laget rykker ned en divisjon. Da vil man hjelpe det opp igjen, som med ungene når de faller, gjerne også metaforisk sett faller. Det er mye i fotball man kan mislike, og ikke forstå. Mye man kunne vært foruten, men kjernen i spillet, filosofien i fotballen, og samhørigheten i lagbyggingen er en del av det som gjør fotball tiltrekkende. Samhørigheten blant supportere er ofte unik, selv om endel elementer ikke hører hjemme blant fotballtilhengere. Vold, og fyll hører ikke hjemme noe sted, ferdig snakka!!

Jeg elsker RBK, og jeg har gjort det siden jeg var liten guttunge, jeg husker skuffelsen da Odd Iversen (faren til Steffen Iversen) gikk til Vålerenga. Hvordan kunne han svikte oss??!! RBK rykka ned til 2. divisjon og rykka opp igjen året etter, Jimmy Carter var president i USA, og det var tøft for en gutt i Oslo å holde med et 2. divisjons-lag fra Trondheim. Men det ble bedre etterhvert. Vi fikk et lag på 90-tallet, som gjorde det bra, men før det… Da var det tungt. Men jeg slutta ikke å følge RBK av den grunn, jeg var den eneste på skolen, men jeg sviktet ikke. Sånn er det med alle supportere, det skjer noe i barndommen, som gjør at man velger et lag, og det laget holder man seg til hele livet. Landslaget er ikke noe unntak, man støtter landslaget uansett hva som skjer, og man vil gjerne hjelpe de fram. Mange forstår hverken underholdningsverdien, eller kjærligheten til dette spillet. Langt mindre lidenskapen bak. Hvordan en kamp som ender 0-0 kan være en god kamp, eller hvordan en kamp  som ender 0-0 kan være spennende.  Det som gjør fotball fascinerende og vakkert er samspillet mellom de 11 spillerne på banen, at laget er bedre en summen av spillernes dyktighet.  Man må selvfølgelig kunne glede seg over enkeltprestasjoner, en perfekt pasning, et godt «timet» løp. Akkurat som i Amerikansk fotball, må man forstå spillet for å glede seg over det. Forskjellen er at i Amerikansk fotball må du forstå mye, før du kan begynne å glede deg. I fotball gleder du deg mer, jo mer du forstår. Så fort du forstår litt av dette vakre spillet, gleder du deg over det. Jo mer du ser, mer forstår du, og mer gleder du deg, og så er du hekta! Etter en stund tar du deg i å tenke: «-Fantastisk løp av Henriksen! Synd han ikke fikk ballen idet han passerte Austin, altså!» Da er forståelsen så god at du kan glede deg over en 0-0 -kamp, og fotballen har fått enda en tilhenger.🙂

Da er det vakkert å se på, det er engasjerende når det går dårlig med laget ditt, og du blir nesten euforisk når det går bra. Livet har fått en ny dimensjon, som rommer alle følelser i hjertet ditt. Fra sinne og skuffelse, over hele spekteret til euforisk glede. Og dagene etter en betydningsfull seier; den stille, klare gleden som bare ligger der og gjør dagene våre gode.

Den samme gleden har jeg av å se ungene spille fotball, gleden når de lykkes, gleden ved fremgang i ferdigheter og lagånd, gleden av å se de at gir alt for laget. Selv om de taper.

Livet er artigere for den som er glad i fotball.
Livet gir mer for den som er glad i fotball.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: