Skip navigation

Er det lett og oppdra et barn?

Er det noe alle burde kunne?

Jeg har noen tanker om det, selv om det er et tema veldig mange har sterke meninger om.
Jeg har lært av egne feil, og jeg har forsøkt iherdig å lære av andres feil også. Jeg synes det er unødvendig å «finne opp hjulet» hver gang. Det er også best for barna å gjøre det best mulig, første gangen.

Jeg lærte veldig tidlig prinsippet om «positiv forsterkning» av Pappa. Vi hadde hund, han hadde hester på jobben, og jobbet med mennesker som hadde kommet litt skjevt ut. Da er positiv forsterkning et verktøy som gjør ting veldig mye enklere. Jeg vet det fungerte på meg, hehe. Jada, straff har sin plass det også. Men for at det skal fungere, må det være umiddelbar reaksjon.

Gjør barnet noe som ikke er lov, må en reaksjon komme med det samme.

Gjør barna noe som er ønsket, må det komme en positiv reaksjon.

Det er ikke så komplisert, men det krever en bevisst, og gjennomtenkt holdning til sin egen rolle som oppdrager. Det krever også en tilstedeværelse, slik at man faktisk for med seg det som skjer av småting. Slik at man kan belønne god, og positiv atferd. Barn ønsker å gjøre oss foreldre glade, og er villige til å strekke seg langt, for å få oppmerksomhet.

-Et eksempel er å knuse et glass for å visse hvor flinke de er til å tørke opp….

Hvis de kan lære at den første delen er unødvendig, er mye gjort…🙂

Barn kopierer oss voksne hele tiden,  vi er rollemodeller, og det kan vi bruke i oppdragelsen av våre kjære. Det finnes ingen i dag som betviler hvor effektivt det er som innlæringsmetode. Barn trives også best med forutsigbarhet, det er også et godt verktøy for å lage overganger fra lek til måltidsrutiner. Fra måltid til leggerutiner, og så videre. Jeg pleier å si at: «Nå er det 5 min til rydding, så skal vi dekke på!» og så etter å ha drukket opp kaffen min: «2 minutter til rydding!» Det gir barna en forutsigbarhet, både på kort sikt, 5 min og 2 min, og på lang sikt; når den beskjeden kommer er det snart mat.

Dette er bare noen eksempler, men de letter rutiner og oppgaver. De som har lest flere av bloggene mine, har skjønt at jeg sliter litt med sykdom og derfor ikke har allverdens med overskudd. Denne tankegangen har i alle fall hjulpet meg godt.

Nå er det ikke slik at vi ikke har krangler, og konflikter med ungene. De er mennesker med egne meninger, og ytrer disse jevnt og trutt. De får ikke viljen sin uten videre. Men de vet at hvis de sutrer, får de det i alle fall ikke. Men hvis de derimot har en god grunn, og forteller dette ordentlig kan jeg ombestemme meg. Da lærer de å argumentere, og det er en glimrende egenskap. Det har selvsagt medført at jeg må begrunne mine «nei», og det gjør jeg gjerne. Jeg slipper sjelden unna akkurat det. Men det er helt greit, da lærer de også at pappa ikke sier nei bare for å si nei. Det er alltid en grunn til at pappa sier nei.

De er ikke verdensmestere (ennå) i å ta imot og utføre beskjeder, men det kommer seg. De får masse god oppmerksomhet når det klarer det, og tydelig beskjed når de ikke får det til, ettefulgt av spørsmål om hva som gikk galt. Dette har jeg stor tro på, og jeg har sett det har fungert med mine eldste.

 

Jeg er velsignet med herlige barn, og min jobb er å få resten av verden til å se hvor herlige de er, ved å fremelske de gode sidene, og forsøke å dempe de mindre gode sidene. Det er det overordnede målet for oppdragelsen for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: