Skip navigation

Da er jeg satt på kortisonkur…

Dobbel dose med Verapamil, resten av livet. Legemiddelfirmaene må jo elske sånne som oss!?

Neste er Topimax… Grynt!

Nevrologen min vil også avvente effekten av CPAP-maske,  som jeg skal prøve mot søvnapné. Hvis jeg får sove ordentlig, er det en mulighet for at oksygennivået holder seg på et akseptabelt nivå, slik at jeg unngår anfall. Slik det er nå, to anfall hver eneste morgen, gruer jeg meg til å våkne. Jeg vet når jeg legger meg at når jeg våkner vil jeg ha ubeskrivelige smerter, og når det er over, er det bare å vente på neste. For det kommer et anfall til. Så kan jeg krabbe ut av senga, og begynne dagen min. Heldigvis så er ren Oksygen effektivt, så etter 20min er smertene på vei ned. Oksygen er en million ganger bedre enn Imigran. Med oksygen er jeg ikke sløv i 20 timer etterpå, hehe. Bare sinnsykt sliten etterpå, man blir utrolig sliten av sånne smerter. De kvinnene som har Hortons, sier at anfallene er 4 – 10 ganger så ille som en fødsel, og skulle gjerne byttet anfallene mot en fødsel hver dag. Jeg har ikke noe konkret å sammenligne det med, annet enn at det er definitivt 10 ganger værre enn å rotfylle uten bedøvelse, det har jeg gjort og det er min eneste referanse. Borring, og rotfylling uten bedøvelse, jeg tar heller to av dem hver morgen enn anfallene, hvis jeg kunne velge da.

Jeg er litt sånn passe oppgitt akkurat nå, lei av sykdom, smerter og alt jeg ikke klarer å gjøre. Lei alt jeg ikke klarer, eller får til.  Jeg vil ut i skogen, og virre rundt som jeg gjorde før.  Gå på langtur med bikkja og ungene, slite dem ut…

Det er ikke sikkert jeg kan gjøre det noe mer.

Sjakk-klubb, eller bridge er ikke helt min gate.

Jeg kan huske en tid der jeg sto opp en halvtime før alle andre, for å sette på kaffen, og kose meg med stillheten. Den mørke stillheten om vinteren – den lyse stillheten om sommeren. Morgener som var bare mine. Bare jeg, kaffekoppen og Rød-mix’en. Gode, rolige morgener, jeg ville gitt alt for å få dem tilbake. Bortsett fra det med røyken da, slutta med det.

Det ville vært så inderlig herlig å bare fått en periode uten anfall, da hadde jeg vært så usannsynlig takknemlig.

Vel, oppdateringer følger etterhvert.  Litt sliten nå, merker jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: