Skip navigation

Jeg har mye på hjertet. Noe av det finner veien hit, andre ting egner seg ikke i det offentlige rom.
Jeg har vært i noen situasjoner der jeg kan være glad jeg overlevde. Det gir et perspektiv på tilværelsen. Er det forskjell på å leve, og å overleve? Jeg mener det er en forskjell, og jeg mener at man kan ikke overleve lenge uten å leve.
Overleve, unngå å dø, gir oss en nær opplevelse av at ingen skal leve evig. For å forsone seg med en slik livstruende hendelse må man akseptere to ting; livet kunne vært slutt der og da, og livet vil ta slutt før eller siden. Vi skal alle dø.
Det å akseptere at livet kunne vært over der og da, er ikke så lett som mange tror. Det er lettere å akseptere en hendelse som kunne ha skadet oss, eller radikalt forandret retningen på livet, fordi vi har en generell idé om hva som ville ventet oss. Når vi unngår å dø, vet vi ingenting om hva som ville ha ventet oss etter hendelsen. Mange har en tro, eller religiøs overbevisning, som gjør hendelsen lettere å forsone seg seg med fordi troen eller overbevisningen gir en indikasjon på hva som ville ventet oss, men vi vet ingenting sikkert. Det rører ved noe fundamentalt i oss, vil verden virkelig snurre videre uten oss i den?
Vel, praktisk erfaring har vist at det gjør den.
Folk dør hele tiden, og verden snurrer videre. Ubarmhjertig videre.
Det blir et element i tillegg hvis en livstruende situasjon er som en følge av, eller betinget av et annet menneskes handlinger og intensjoner. Som f.eks. å bli skutt mot, eller bli truet med skytevåpen. Holdt «at gunpoint». Overlever man dette, får man en skyldfølelse å stri med i tillegg. Man tar på en måte ansvar for å ha havnet i den livstruende situasjonen, selv om trusselen er et annet menneskes ansvar. Et annet menneskes ugjerning. Man spør seg om hva man kunne gjort annerledes, man tenker på hvordan man kunne unngått dette. Hvorfor skjedde det meg? Hva gjorde at gjerningsmannen valgte meg? Er det min skyld?

Når man har overlevd en livstruende situasjon der man har vært mål for en annen persons behov for eller lyst til å drepe, blir man skadd. Man kjenner seg utrolig liten, og veldig sårbar. Det tar tid å bearbeide det, og man trenger hjelp til det. Man søker svar på utallige «hvorfor», men noen av disse spørsmålene har ikke noe svar. De aller fleste vil slite med mye angst og depresjon etter dette. De aller fleste blir veldig på vakt hele tiden, og sliter seg fort ut på dette. Vaktsomheten er veldig krevende, man må ha kontroll på alt rundt seg. Total oversikt over alt som foregår rundt seg, er veldig slitsomt, men en betingelse for å unngå panikk.
I tillegg sover man veldig dårlig, fordi man gjenopplever hendelsen gang på gang. Da mener jeg gjenopplever -man ser det ikke for seg- man er hundre prosent overbevist om at man er der igjen. De kalles flash-backs. Det skjer både i våken tilstand, og når man sover. Flere ganger om dagen, og enda flere ganger om natta. Man føler en utrygghet hele tiden i større eller mindre grad.
Aldri helt trygg, aldri helt avslappet.
Alltid på vakt, alltid anspent.
Aldri stole helt og holdent på noen andre.
Dette er hverdagen, dette er livet, dette er det man har overlevd for… Dette er virkeligheten man møter hver morgen.
Ikke så rart at mange har tanker som: «-jeg skulle ønske jeg døde der».
Det er ikke meninga vi skal klare dette sjøl, vi er avhengige av hjelp for å få det til. En terapaut av en eller annen type, eller noen som virkelig kan dette.
Det er like mange måter å takle slike ting på, som det er mennesker. Likevel er det veldig store sjanser for at andre har tenkt de samme tankene.

Man kjemper en kamp mot en fiende som har tatt opphold i hodet. Den kampen er man dømt til å tape så lenge denne fienden har besatt tankene, så den fienden må ut av hodet. Det er den eneste måten man kan seire på. Det er lett å forveksle fienden i hodet med den som utførte eller forårsaket den livstruende hendelsen. De er forskjellige, og må bekjempes på forskjellig vis, så det er viktig å identifisere, og skille mellom dem. Da kan man ta tilbake det okkuperte, tanker og tankemønster som har blitt okkupert av hendelsen.
For det må man ta tak i, det løser seg ikke selv!
Det er ikke bare å slutte å være skvetten, eller «ta seg sammen». Hjernen og tankene våre har vært utsatt for et traume, en skade. Da må man lege skaden ved hjelp av de redskapene man har til rådighet. En av redskapene er å snakke med noen som har opplevd noe lignende, en annen er lege og psykolog/psykiater. Vi er ikke skapt til å fikse dette på egenhånd.

Man må ha hjelp, det er det viktigste. Man må også forstå at dette går ikke over av seg selv.

Det er mange som har kunnskap om behandling av dette, både på DPS rundt omkring, og SIOPS.

Takk for oppmerksomheten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: