Skip navigation

Så må jeg ut med det… Jeg er en av dem, de andre, de mindre heldige, de mindre verdifulle. Jeg går på AAPenger, Arbeids- og Avklarings-Penger.
Eller latsabb-penger som noen ynder å kalle det.

Sannheten er at det er ingenting jeg heller vil enn å bli frisk, for jeg har vært frisk en gang, så jeg vet hvordan det er å være frisk. Jeg ønsker å fri meg fra alt og begynne å leve. Få meg en jobb, gjøre noe for andre. Få lønn, så jeg kan skaffe ungene det de ønsker seg til jul og bursdag. Være en hel mann, ikke en som «alle ser ned på». Jeg vil ha en jobb å komme hjem fra, en jobb som ser meg. En jobb der det jeg gjør, fjerner stempelet «Latsabb» fra panna mi. Dette er mitt innerste og dypeste ønske.

Det har vist seg at det ikke er forenlig med diagnosen jeg har. Sånn er det med veldig mange. Det kan ta veldig lang tid å finne riktig forebyggende medisin, enten det nå er Hortons syndrom/Hortons hodepine som jeg har, eller andre plager og sykdommer. Noen tar det årevis med prøving og feiling, før man finner noe som fungerer. Noen finner det ikke, og må lære seg og takle sykdommen som best de klarer. For noen heldige får de satt en forbyggende behandling, eller medisinering, som gir en brukbar livskvalitet. Noen blir friske, heldigvis, og det unner jeg dem virkelig!
Jeg lever ikke av AAP fordi jeg synes det er greit, for det er det så absolutt ikke. Det er fordi jeg må. Slik er det med de aller, aller fleste. Vi trives best med en jobb der vi kan være sosiale, og omgås andre. Arbeidskollegaer og andre med fast tilknytning til arbeidsplassen blir som en sekundær familie. Vi er sosiale dyr, og når vi mister en sosial arena så mistrives vi. Når vi mister denne familien, mistrives vi. Derfor vil du ofte se mange på andre arenaer, man søker disse av mangel på en arena som arbeidsplassen er. Det er dog mange som heller holder seg hjemme, fordi man fort blir uglesett i en del situasjoner.
«-jasså, du sitter å bruker opp trygda di på café»
«-Burde du drikke ute på byen, du som går på trygd?»
Utsagnene er mange, og de gir dårlig samvittighet.
Disse kommer ofte som en følge av at man i to uker har hørt:
«-Du burde komme deg litt ut, se folk og sånn, café en gang i uka eller noe!» Og folk blir indignert når du ikke følger deres råd.
Men det er kanskje ikke så enkelt som folk vil ha det til. Det å være kronisk syk, og/eller være avhengig av trygd, er et tema folk virkelig engasjerer seg i! Uten å ha den minste peiling på hva de prater om. Jeg lurer på om det hadde vært en like morsom debatt om kjøreskolene, hvis bare de uten førerkort kunne debattere. For det er jo slik det er, den debatten om trygdebrukere foregår på arbeidsplassene rundtomkring, der vi ikke er. Noe skjer også i sosiale medier, men det er lett å bli ignorert, fordi man er en av de det faktisk rakkes ned på.
-Eller mobbes, om du vil.
Tror du vi kan mobbes friske?

Tror du folk blir friske av at de får mindre å leve av?
Eller at færre blir kronisk syke?
-Da impliserer du at sykdommen er noe man velger å få.
Eller er det viktigere å fremheve seg selv, slik at de andre ikke tror du snylter?
Jeg vet sannelig ikke hva som gjør at folk ønsker å tråkke andre ned. Jeg vet bare at litt mer pusterom, litt mer velvilje, og litt tilrettelegging hadde gjort at syke mennesker hadde fått den roen og hvilen de trenger for å bli friske. Og betale skatt…
Det er i alle fall hevet over enhver tvil at det å passe på at NAV gjør det de skal, er en slitsom jobb. Det blir ikke noe bedre av at det begynner å gi det samme stigmaet som det å «gå på fattigkassa» gjorde i sin tid. Det er ikke noe ok å gå dit.

Jeg har vært i arbeid fra jeg begynte i læra som 16-åring, til jeg ble syk, med noen friske perioder der jeg har vært i fullt arbeid. Så lenge det varte… Uhell, og tilfeldigheter har ført meg dit jeg er i dag, slik at jeg kan gjøre de betraktningene jeg gjør.
Sett fra innsiden er NAV-systemet, og systemet med AAP, dårlig håndtverk, satt på en råtten og skjeiv grunnmur. Ikke mer å si om det. Jeg føler med de som gjør alt de kan for å gjøre en god jobb i dette systemet, det er ikke lett.

Vi som er avhengige av AAP, eller andre NAV-ytelser for å overleve, er mennesker vi også.
Vi har ingen kollegaer, men vi har medpasienter.
Vi har ikke lenger noe yrke, men kanskje en diagnose.
Vi har ikke lenger en arbeidsplass, men et legekontor.
Vi har en stemme som ingen hører.
Vi har en verdighet ingen setter pris på.
Vi har kompetanse vi ikke får brukt.

Det er ingenting vi heller vil, enn å bli friske.
Det er ingenting vi heller vil, en å få oss en jobb.
Ansetter du en som har gått på AAP får du en bonus, du får et medmenneske på kjøpet.
En som vil støtte og stå på ekstra i tøffe tider, fordi man har trengt det sjøl.
En som setter pris på arbeids kollegene sine, for man har vært uten.
En som setter pris på arbeidet, for man har vært uten.
En som setter pris på arbeidsplassen, for man har vært uten.
En som setter pris på sjefen sin, for man har vært uten.
Takk for oppmerksomheten, ha en fortreffelig uke!

2 Comments

  1. Tankevekkende innlegg🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: